Staden heiter San Pablo, Platanares. Det verkar ikkje som om nokon veit akkurat kor mange som bur her, men forholda er små. Ei kyrkje, ein skule og ein butikk der ein får kjøpt det mest nødvendige. Luksusvarer som filmrullar har dei ikkje her har eg fått erfare, men viss du er heldig har dei dagens avis. Eller gårsdagens avis.

I familien eg bur hjå er det seks ungar mellom sju og tjue år. Sjølv smett eg inn mellom dei to eldste. Huset deira har to etasjar, noko som er ganske uvanleg. Rommet mitt er i kjellaren og er jamnleg besøkt av kakerlakkar og edderkoppar på ein storleik som kunne skremme ein kvar nordbuar. Eg har fått den betryggande beskjeden at desse eigentleg er små, og at det vanlegvis ikkje er giftige edderkoppar inne i huset.
Døra frå rommet mitt går rett ut i det fri, og her finn ein også halve badet, vaskerommet og trappa opp i neste etasje. Skilnaden mellom ute og inne er nærast utviska her. Dørar står på vid vegg heile dagen, og dersom det finst glas i vindaugene er desse også opne. Sko må ein bruke både inne og ute. Den kjensla av fridom det gir meg å kunne gå barføtt vert ikkje delt av dei fleste ticoar. Å gå barføtt vert teke som eit teikn på at ein ikkje har råd til å kjøpe fotty.

Det regnar i dag. Som vanleg. I det minste er det ikkje surt vestlandsvær som eg er van med, med kjølige byger i vekesvis. Her plaskregnar det. På fem minutt er grøftene og dei utallige hola i vegen fylde av raudbrunt vatn, og det renn og plaskar overalt. Fjellsider sklir ut, hus blir overflømde, vegar blir stengde. Utpå morgonkvisten eingong, (omtrent i sekstida skulle eg tru) lettar skyene. Så steiker sola ubarmhjertig nokre timar, gjer hudfargen min ein tone mørkare, og svir landskapet tørt og støvete att, før ettermiddagen kjem, og det heile startar på nytt. Vinter kallar dei tida mellom mai og desember her. Vel, vel. Regntid er kanskje eit betre ord etter norske begrep. Så langt har det vore tørt for denne årstida. Det er berre dei siste vekene det verkeleg har regna. På den meir lågareliggande Stillehavskysten har eg fått merka kor sterk sola her kan vere. Sol og varme er dei fleste nordmenn sin draum store deler av året, men det er merkeleg korleis to månader med temperaturar mellom 30 og 40 grader har fått meg til å lengte etter klårt haustvær eller kald snø.

I går slo eg følge med vertsmora mi til arbeidet hennar. Ho er med i ei kvinnegruppe som dyrkar paprika. Plantene veks i ein type drivhus med mjuke dukar over. Morgonen var svært varm, og eg vart tilbydd ein job i skuggen. Av og til finn små insekt vegen inn i paprikaene, og desse fruktene er ubrukelege. Vertsmora mi har eit skarpt auge for dei små prikkane på frukta som avslører insekta, og ho hadde snart samla ein liten haug. Eg vart sett til å opne paprikaene, grave fram insekta og knuse dei, så dei ikkje fekk sjansen til å flytte til andre planter, eller formeire seg. Trass det heller uinteressante arbeidet lærte eg mykje om paprika denne morgonen.
Det er ikkje berre paprika som veks og trivest i dette området. Som alle andre stader i Costa Rica finn ein her også mange typar frukttre. På dei flate markene finn ein teppe av bleikgrøne ananasplanter, med raude striper av jord mellom, og alle bratte lier er dekka av kaffibusker. Nokre dagar tidlegare var eg med vertsbroren min på ein av dei lokale kaffifabrikkane. Her losa ein tydeleg fornøgd tico oss gjennom heile prosessen frå kaffifrukt til ferdigpakka produkt. Det er enno tidleg i kaffisesongen, men nokre laster av dei små, raude fruktene var byrja å komme inn. Etter at skal og fruktsaft var fjerna vart dei to kløyvde frøa tørka i store vedfyrte varmluftsomnar. Etter at enda eit skal har vorte fjerna, er kaffibønnene klare for eksport. Dei som skal brukast i Costa Rica blir brende, malte, eventuelt tilsett sukker, og pakka.
Det byrjar å mørkne no. Er sikkert middag å få snart. Bønner og ris, eller ris og bønner? Dagens store spørsmål. Trudde aldri eg skulle sakne kokte poteter og kneipbrød!

Vi bodde i La Fortuna, en liten by som har sin eksistensberettigelse basert på vulkanen og turister som ønsker å besøke den. På veien dit slo en av de lokale mennene en vits om at hvis vulkanen sluknet, ville innbyggerne bli like fattige som folk i Nicaragua - til stor fornøyelse for de andre lokale på bussen.

Nasjonalparken
Vi hadde først en tur i nasjonalparken like ved hvor vi fikk se to av de fire apetypene i Costa Rica; howler- og spidermonkeys, en liten slange og masse forskjellige, fargerike fugler. Under turen fikk vi flott utsikt til vulkanen, men desverre var det en del skyer, så den delen ble ikke helt optimal. Innimellom hørte vi imidlertid utbruddene som kraftige smell og buldring.

Baldi Hot Springs
Etterpå gikk turen til Baldi Hot Springs. Det var et kjempefint resort som var bygget opp rundt kilder som ble varmet opp av vulkanen. De ulike bassengene hadde forskjellige temperaturer; øverst var det uutholdelig varmt, men de andre boltret vi oss i.

Den nederste var bygget rundt en bar som var formet som en U i midten, og vi satt på barkrakker i vannet rundt. Hvis man skulle være uheldig og falle av barkrakken, ville det være en fornøyelse og ikke en fornedrelse...Rundt de forskjellige bassengene var det anlagt flotte hager, med ulike blomster og busker. Det var skikkelig luksus å være der.

Det beste var likevel utsikten til vulkanen. Når vi kom til Baldi i 17-tiden var det dagslys, men her i Costa Rica blir det mørkt allerede i 18-tiden. Mens vi fløt rundt og nøt tilværelsen, så vi den rødglødende lavamassen som sprutet ut og rant nedover vulkanen. Det var blitt helt stjerneklart, og i tillegg ble himmelen med jevne mellomrom lyst opp av lyn som flerret over himmelen. Dette var en naturopplevelse av de helt store!

Vi ankom Turrialba på ettermiddagen og tok inn på et lite hotell. Hvor skulle vi bo tro? Vi kunne ikke ett ord spansk og veldig få snakket noe engelsk i det hele tatt. Så kom vi i snakk med en dame som jobbet på hotellet og hun var den eneste som kunne engelsk der. Hun sjekket litt rundt og fant et hus vi kunne leie med en gang. Vi hadde ikke et møbel og huset var umøblert men dama tok oss med til møbelbutikken og vi fikk ordnet med det viktigste.

Det føltes som et mirakel og det var det hun hette også, nemlig Milagro, som på spansk betyr mirakel. Vel plassert i huset og det ringte på døra og der stod familien til min venninne fra konsulatet klar til å hjelpe oss.

Jordskjelv

Ryktene gikk fort i den lille byen... Oppe i fjellene bodde indianerne og denne familien var halvt indianere og verdens mest gjestfrie mennesker. De tok oss med hjem til seg og der startet vårt evige vennskap. Vi ble en del av den familien og besteforeldre, venner, onkel, mamma og pappa kalte de oss. De var fattige men endog så rike! Maten de serverte oss ut fra nesten ingenting smakte himmelsk og vi fant veien til hverandres hus flere ganger i uka.

Først var folk i den lille byen litt skeptiske til oss men etter en stund ble vi en naturlig og elsket del av bybildet der. Vi bodde i en barrio, bydel, like ved jungelen og det var ikke måte på hvor mye rart og skremmende som kom krypende under dørsprekken på kveldstid. Edderkopper store som håndbaken på en mann, kjempekakkerlakker med vinger og mange andre rare kryp.

Så en dag kom vårt første jordskjelv... Det ristet og svaiet og skalv, huset svingte fram og tilbake på leirgrunnen det stod på. Jeg stod foran vinduet og så ut og plutselig så jeg en stor kvelerslange som hadde sikret seg plass oppå porten vår. Den hadde tydeligvis nettopp spist for den hadde stor kul på magen. Vi løp inn til naboen og han stilte raskt opp med macheten og kappet slangen i to. På andre siden av veien hadde vi en nabo som var så redd for tordenstormene og hver gang de var underveis og han måtte gå ut av døra stoppet han ved porten og gjorde korsets tegn flere ganger. Vi smilte litt...

Salsa og mereengue

Våre turer til slakterbutikken var uforglemmelige. Vi visste jo ikke navnet på noe av kjøttet der og improviserte så godt vi kunne til alles store fornøyelse og underholdning. Oksestek ble MØ og klapp på baken, svinestek ble NØFF og klapp på baken, lammekjøtt ble BÆÆÆÆÆÆÆÆ, osv. men folk var veldig hjelpsomme og etter hvert lærte vi såpass mye av språket at vi forlot dyreriket.

Etter som tiden gikk fikk vi flere venner i landsbyen og sønnen vår lærte seg å danse salsa og merengue og han begynte å spille piano i en kirke der og fikk mange gode venner. Jeg hadde slitt med en smertesykdom i nesten 18 år før vi kom dit og en dag var jeg innom møbelhandleren for å slå av en prat. Han så på meg og sa: Nå ser jeg at du har det vondt. Jeg svarte bekreftende og han dro meg inn i bakrommet, la hendene på meg og ba til Gud. Jeg ble nokså forbauset, vi er jo ikke vant til slikt i Norge... Jeg merket heller ingenting spesielt, men på den halvtimen jeg brukte på å spasere hjem igjen var all smerte borte og neste dag bare ventet jeg på at den skulle dukke opp igjen som vanlig men det gjorde den ikke. Jeg gikk til en spesialist og alle prøver var helt fine.

Jeg hadde ikke den sykdommen lenger sa han. Du store all verden, jeg var smertefri! Møbelhandleren ble blant våre aller beste venner der. Jeg kunne fortelle og fortelle i det uendelige om alle de fantastiske tingene vi opplevde der men jeg får heller komme tilbake med en fortsettelse siden for plassen tillater ikke mer nå. Har du en drøm så gjør noe med den før det er for sent!